OK.


Vi sier og skriver 2019. Nettfravær er en gren jeg har behersket med bravur lenge. Det handler ikke bare om at jeg er en dinosaur, men også om skrekk og gru. Et lite sleivspark her, bla bla.  Ikke det at jeg innbiller meg at noe som helst jeg finner på skulle kunne ha sprengstoff-potensial altså; det er vel mer en slags beskyttelsesmekanisme som kicker inn – å ikke eksponere magen. Jeg har ikke tenkt å eksponere magen altså. Det var en metafor. Men du vet, trygge katter kan sove på ryggen midt i stua, naturens katter sover sammenkrøllet oppe i et tre. Ikke for å sammenligne meg med naturens katter altså. Men for å forklare metaforen. Hilsen verdensmester i nettørken, åtte år på rad. Muligens ni. Men. Ett steg om gangen. Begynner med å skrinlegge planen om å gjøre ferdig tumbleweed-gifen jeg begynte på.



HEPP!